Reddet av gongongen?

Førstkommende søndag er det Edinburgh Marathon, og jeg skal stå på startstreken sammen med min søster. Det har i hvert fall vært meningen frem til nå. Det kan hende at jeg blir "reddet av gongongen", og godt er det når jeg ser hvor lite jeg har fått løpt i år. Får jeg til å løpe min 6 km-runde i kveld, ender jeg på totalt 22 mil dette året før maraton. I 2015, da jeg sist løp en maraton, hadde jeg 54,5 mil i beina.

Nå i mai har jeg tre halvlange turer. En på 22, en på 23 og en på 30 km. Sistnevnte gikk greit, men veldig sakte. Tror dog jeg hadde klaret å karre meg til mål om det var en maraton.

Men nå kommer det virkelige problemet: I en drøy uke har ryggen sviktet meg helt. Trolig er det min kjente svakhet spondylolistese. Jeg skrev om denne i 2012. Så kan jeg da tro at jeg nå er "reddet av gongongen". Med en rygg som truer med å kollapse hele tiden, ser jeg ikke lyst på å skulle jogge 42 km. Samtidig er det faktisk enklere å jogge enn å sitte. På lørdagens 23 km lange tur truet ryggen stadig med å knekke, men den gjorde det ikke helt. Det er mye verre å sitte. Går ikke lange stunden da før ryggen kjennes meget vond.

I dag skal jeg forsøke alternativ behandling hos en naprapat (har aldri testet en slik en, men en kollega anbefalte meg å prøve). Så får vi se om han kan gjøre underverk for min rygg.

Jeg reiser uansett til Edinburgh til helgen sammen med min søster. Vi har fått oss noen flotte team-trøyer; synd om vi da ikke får fullført maratonen med dem på overkroppen.

Maraton; ærru helt sprø?

Det var søster som i fjor sommer lokket meg til å melde meg på Edinburgh Marathon. Den gang var det jo så innmari lenge til mai 2019 - det er det ikke nå!

Jeg har jogget/trent minimalt så langt i 2019. Jeg har "hele" ni joggeturer så langt i år med totalt 127,51 km.

I kveld jogget nesten 24 km. De første fem km gikk rasende lett. Etter det ble det tyngre - og etter hvert også tyngre enn tyngst. Beina ble tunge som tømmerstokker.

Hvordan kan jeg være klar for maraton søndag 26. mai i Edinburgh? 42 km fortoner seg forferdelig langt på en dag som denne. Men trekke meg? Skal jo jogge maraton med søster; kan ikke trekke meg! Tro om hun tenker det samme?!

Oppsummering Birkebeinerrennet 2019

Humøret var upåklagelig ved start (jamfør bildet) - dalte dog raskt selv om sola tittet relativt fort frem fra det som for meg så ut som en skyfri himmel.

Jeg skrev i dag tidlig om manglende trening. Konklusjon: Ikke legg ut på Birkebeinerrennet uten det som i det miste kjennes ut som ok treningsgrunnlag. Rennet i dag ble et slit fra ende til annen. Hadde liksom ingen krefter. Hjalp da ikke at føret var noe trått og at gliden var så der. Ei heller at kroppens vondter meldte seg, og da spesielt skulderpartiet.

Hadde mange dystre tanker underveis, men å bryte var ingen av dem. Er sta som et esel på dette punkt. Men å stille opp neste år uten tilstrekkelig trening, det gjør jeg ikke.

Og dagens tid: Elendige 6:02:51. Den nest elendigste tiden jeg har hatt ever og over timen dårligere enn bestetiden fra 2015 (som lød på 05:01:23).

Klar for Birkebeinerrennet

Dagen er her. Jeg er på plass på Tingstadjordet. Sekken er veid og funnet (mer enn?) tung nok.

Med startnummer 7522 er det ennå over to timer til jeg skal gå. Bussen fra Ola Tollefsen bussreiser er en god varmestue men jeg venter.

Det er spådd strålende sol og noen få kuldegrader med tendenser mot pluss. Jeg har smørt med Blå Extra og har med VR45 samt at jeg har kjøpt meg en VR55N. Den kan vise seg meget nyttig gitt det blir så mildt som jeg frykter.

Mitt mål for dagen: Ha en super tur i vakker natur med deilig sol. Tidsmessig har jeg ingen ambisjoner (men helst ikke dårligere enn i fjor som var 5:47:44). Til det er årets treningsgrunnlag alt for stusselig. Ikke blitt mye skigåing ei heller nevneverdig med jogging. Sistnevnte skal jeg da intensivisere når jeg er ferdig med rennet. Nærmer seg styggelig maraton i mai, for ikke snakke om Sentrumsløpet 27. april.

Nordmarka i mitt hjerte

Nydelig vinterdag, sol og Blå Extra. Ut i fra preppestatusen til Skiforeningen samt infoen som lå ute i forbindelse med Skibussen, hadde jeg psyket meg opp på at jeg måtte gå en annen rute enn den jeg pleier. Heldigvis viste det seg at jeg kunne gå på kjente veier hele veien fra Mylla via Kikut til Sognsvann.

Det er lite snø i Marka, men Skiforeningen og Oslo kommune har gjort en flott jobb med løypemaskiner og snøskutere. Sporene var til dels supre. Det som ikke var så bra, var nedfartene. Med lite snø var disse ganske polerte, i tillegg til en del kvist og kvast. For ei som meg som er en pingle i nedfarter, ble det mye slitsom ploging. Antar jeg vil kjenne det i noen muskler i morgen :)

Min faste tur ser slik ut: Mylla - Ølja (bildet over er tatt rett før jeg kom ned til vannet) - Tverrsjøen - Katnosa (og der en lite spise- og drikkestopp ved Sandvikshytta) - Kikut - Bjørnsjøen - Ullevålseter - Sognsvann. Kartet og turen kan dere se på Strava.

Det gikk sakte i dag. Gliden var god (takk til meg selv som er god til å preppe), og festet helt ok lenge, men smøringen ble delvis borte i all ploging. La på nye lag med Blå Extra før jeg dro fra Kikut. Hadde allikevel lite med feste både før Kikut og da jeg nærmet meg Ullevålseter. Hadde jeg giddet, hadde jeg stoppet og smurt på mer...

Mens jeg slet meg oppover kneikene som er mellom Katnosa og Kikut (det er to fæle av dem) tenkte jeg på om jeg skal droppe Birkebeinerrennet i år. Det hele kjentes rimelig tungt. Heldigvis har jeg vel glemt slitet om et par dager. Samtidig er det en kjensgjerning at jeg har trent lite det siste halvåret. Med en maraton i mai, må jeg få inn en del joggeturer fremover. Det vil bedre kondisen, noe som også kommer skigåingen til glede.