Jeg hadde lovet meg selv i fjor: Skal jeg ha denne etappen igjen, må jeg trene på nedoverbakker. Det har jeg da ikke trent spesielt mye på, ettersom jeg jo egentlig ikke skulle ha denne etappen i år, met var bare å skride til verket med positiv innstilling.Passe nervøs før start. Så i gang nedover bakkene mot Smestad. Godt hjulpet av kollega som syklet ved siden med muntre heiaord. Nedover det bar. Høyre kne begynte skrike. "Pain is my middle name". Jogge på videre. Ble tatt igjen av opptil flere stykker der på vei nedover. Flatet ut mot brannstasjonen. Da var det min tur til å ta igjen, i hvert fall en, som hadde løpt forbi meg nedover :)
Så bortover mot Frognerparken. Det er langt, det strekket. To kollegaer til på sykkel ble med meg det siste stykket. Syntes selv jeg løp fint til meg å være. Hvor var damen jeg skulle veksle med?? Jo, der var hun! Overlevere pinnen og skjene inn til siden og ut av veien. Få igjen pusten. Vel løpt.
Tiden? Hm... Sammenligner med i fjor: Årets versjon av etappe 10 var blitt 406 m lenger ifølge min Garmin 405. Jeg brukte 2 min. 10 sek. lenger i år. Pr. km. brukte jeg i år tre sekunder mer enn i fjor. Ikke helt fornøyd med det. Skal nå insistere på samme etappe neste år og gå for å slå egen tid :)
