mandag 15. november 2010

Astma

Siden jeg var knøtt har jeg hatt astma. Denne kompisen her på bildet har vært min faste følgesvenn i mange år; lille hr. Ventoline.

Ventoline bruker jeg når luftveiene snører seg sammen, men også i forkant, for om mulig slippe bli tungpustet. Hver dag tar jeg mine doser Ventolin og Seretide. Sistnevnte har primært en forebyggende effekt.

Jeg skrev i går om tung pust i parken. I dag var jeg atter ute på joggetur. Skulle på kurs og benyttet anledningen. 12 km hver vei. Astmaen syntes det var digg... Snørte seg sammen der i luftveiene. Det er det å trekke inn luft som er vondt. Det er som luften ikke kommer langt nok ned i luftveien. Og forsøker jeg få luften lenger ned ved å trekke hardere inn, møter den mye motstand, og det hele går sakte. Puste ut er en befrielse. Før neste inn-trekk atter er en slitsom affære.

Astmaen, slik den er på dager som denne, gjør at jeg må jogge roligere enn ellers. Forsøker jeg jogge fortere, svarer astmen med å hindre meg i å trekke luften godt inn. Jeg blir heller kortpustet. Puster på overflaten, so to say.

Når pusten protesterer, skal jeg da finne nærmeste buss og sette meg på den? Det er liksom ikke helt meg. Har aldri latt astmaen komme i veien for fysisk utfoldelse. Må bare ta det tidvis litt roligere.