Rallarvegen 2018

Nok en helg på Rallarvegen er tilbakelagt. Dette var min 10. tur på Rallarvegen og den 6. gangen jeg syklet hele løypa (Haugastøl - Flåm) - dog ikke t/r.

Strekket Finse - Myrdal på lørdagen ble foretatt med tog pga. meget sterk motvind og snø. Søster, som jeg syklet med i år, og jeg syntes det ikke var forsvarlig å sykle over fjellet under slike forhold.

Lørdagen syklet vi først Haugastøl - Finse (27 km). I starten bare veier og noe regn i lufta. Det var spådd stiv kuling fra sør-vest. Mao. vind mer eller mindre rett i mot oss. Vi hadde ikke syklet alt for langt før snøen og vinden gjorde seg gjeldende. Bildet her til venstre er søster i fint driv denne morgningen :)




Toget ble da tatt fra Finse til Myrdal. Derifra syklet vi rett ned til Vatnahalsen hotell, spiste litt, tok en dusj og fikk på oss tørre klær før vi tok turen ned til Flåm og opp igjen til hotellet. Vi snakker to mil ned fra 820 moh. til 0 og så opp igjen fra 0 moh. til 820. Tar litt lenger tid på vei opp enn ned :)

Søndag syklet vi hele strekket fra Vatnahalsen hotell til Haugastøl (62 km). De første par mila var på bare veier og tildes opphold i lufta. Etter hvert fikk vi t.om. besøk av sola :) Men: så måtte vi vasse i kram snø i mer eller mindre 12 km. Først et par km fra Finse kunne vi atter sykle på bare veier. Det var en prøvelse å trille sykkelen i den kramme snøen. Det tærte på kreftene. Samtidig var det relativt varmt i lufta og lite med nedbør - og det som var av vind hadde vi i ryggen.


Turen vi hadde i 2014 var langt kaldere!

Tro om det blir en ny tur på Rallarvegen neste år? Denne helgen var det 6. året på rad jeg syklet turen. Vi har to ganger tidligere syklet nest siste helg i september. Dette var første gang med skikkelig dårlig vær. Fem ganger har vi syklet siste helg i september, hvorav to av gangene med dårlig vær.

Birkebeinerrittet - moralen er...

Jeg kan i dag fornøyd se på min 7. frokosttallerken som bevis på at jeg har gjennomført Birkebeinertrippelen syv ganger.

I går gjennomførte jeg mitt 9. ritt (syv ganger Birkebeinerrittet og to ganger FredagsBirken). Neste år venter en gourmet-/dekketallerken med inngravert 10 ganger deltatt. Jeg får da også enda en frokosttallerken, gitt at jeg gjennomfører Birkebeinertrippelen. Akkurat i dag er jeg veldig innstilt på det.

Jeg hadde i går altså sett for meg en tid mellom 5,5 og 6 timer. Kommer tilbake til hva tida faktisk ble.

Om gårdsdagens vær: Var vel en 12-15 grader, litt sol, litt vind, noen skyer. Et par ganger underveis minimalt med yr. Påkledningen ble kort bukse og oventil en tynn jakke utenpå sykkelgenseren. Det var for meg en perfekt påkledning.

Jeg var ikke veldig optimistisk på egen form ved start. Jeg hadde lest noe i sommer om at det ikke var noe poeng å spare for mye på kreftene i starten, så jeg tråkket ivrig i vei fra start.

På styret hadde jeg festet en laminert utgave av mellomtidene fra 2016 - året hvor min bestetid stammer fra. Stor ble da min glede ved ankomst Skramstad (13 km). Jeg lå bare pitte-små sekunder etter 2016. Tråkket iherdig videre på etter å ha fått i meg et par pappkrus med energidrikk.

Ved Bringbu (26,6 km) lå jeg stadig likt med 2016 - 1:45:02 mot 1:45:04. Ved Kvarstad (44,3 km) så jeg at jeg faktisk lå et par minutter foran 2016! Men så er det strekket mot Storåsen på nesten to mil. Vi snakker en del oppoverbakker. Mine kramper meldte seg omlag halvveis i rittet. Først kramper i høyre lår. Senere også i venstre lår og legg. Krampene gjorde det vanskelig å ta i, særlig i oppoverbakkene. Det ble til at jeg gikk i noen kneiker (bla. i Rosinbakken).

Til krampene: Jeg hadde drukket godt på forhånd og drakk godt (og spiste noen lefser og litt banan) underveis. Jeg hadde også spist potetgull kvelden før. Nå tenker jeg for alvor forsøke med magnesium. Har gjort halvhjertede forsøk tidligere.

Det var i starten av en oppoverbakke mot Storåsen kjedet hoppet av. Jeg hadde heldigvis klikket meg ut av pedalene, da jeg antok at jeg måtte gå litt pga. krampene. Det var en enkel sak for meg å få på kjedet igjen. Jeg bare snudde sykkelen på hodet og trædde på kjedet.

Ved passering Storåsen så jeg at jeg lå drøye to minutter etter 2016-tiden. Jeg forsøkte være tøff i nedfartene - og syntes også jeg var det - men hadde stadig noen foran meg som sinket meg. Og jeg er dessverre ikke så tøff alltid at jeg tør sykle forbi på de humpete, grusete veiene.

Vel i mål (knappe 86 km) smilte jeg bredt :) Tida var over all forventning: 4:55:57. Det er 3:38 etter 2016.

Så da blir vel moralen: Om jeg sykler 58 eller 18 mil i måneden før rittet, har lite å si?

Birkebeinerrittet - i morgen!

Ja da, i morgen er det Birkebeinerrittet. Ser at det faktisk er 9. gang jeg deltar der - hvorav de to første på fredagen.

Noe fastslår jeg i år: Sykkelen ser klar ut :) Verre med meg. Men som tidligere nevnt så tar jeg rittet i morgen som en tur hvor jeg skal minnes far underveis.

Jeg liker jo å sammenligne tall. Her er tallene for hvor mye jeg har syklet fra 1. juli i år og til nå: 185,43 km.

Så ser jeg på tallene fra 2016, forrige gang jeg syklet Birkebeinerrittet, fra 1. juli og frem til rittet: 584,29 km.

En smule mer sykling den sommeren. Syklet da på 4:52:19 (pers). I morgen tipper jeg en tid mellom 5,5 og 6 timer.

I mål - gitt jeg kommer meg i mål - venter nok en frokosttallerken (nr. 7 for min del) som bevis på å ha fullført "trippærn".

Jeg skal forsøke kose meg på turen i morgen og nyte at noen tar bølgen for akkurat meg :)

En sommer uten feriefølelse

Som lærer kam vi si jeg er heldig: Jeg har avspasering + ferie når elevene har ferie. Det er vel min fagforening som har forhandlet seg frem til arbeidsuker på 43 timer. Slik har vi lærere da en del timer som må avspaseres. Dette gjør vi altså i elevenes ferier.

Sommeren pleier være en deilig tid. Og med den sommeren Østlandet viser i år, skulle vi tro alt lå til rette for en helt fantastisk sommer.

For meg har dog denne sommeren blitt av det triste slaget: Min far, den aller beste, døde, knappe 88 år gammel. Jeg hadde håpet å ha han i minst 20 år til (hans mor ble 106).

Far var min helt, den som alltid var der for meg og med et positivt syn på livet.

Far var den jeg spurte om alle praktiske gjøremål; jeg ble gjerne hans håndlanger ved oppheng av bilder eller annet snekkerarbeid.

Far var den jeg hadde en "stilletiende overenskomst" med. Vi trengte ikke si så veldig mange ord når vi var sammen; bare trivdes i hverandres selskap.

Jeg minnes far med sine kvikke og morsomme kommentarer. Og hans visdomsord. Slik som: "Ingenting er så permanent som det midlertidige" (med trykk på "per" i permanent) og "Det er ingen altertavle" (om jeg ble for pirkete med noe praktisk).

Jeg minnes far sittende i en stol med beina i kors. Briller på nesen, cigar i den ene hånden og kryssord i fanget. Som selvfølgelig ble løst med kulepenn.

Jeg har fått meg to sykkelturer i Marka i sommer. Den siste hadde jeg rett etter fars død. Det ble en tur til minne om ham: En stopp på Kikut hvor Solo, fars favorittbrus, ble drukket.

Om en måned er det Birkebeinerrittet. Med så lite sykling det har blitt på meg i sommer, tar jeg Birkebeinerrittet i år kun som en tur. En tur hvor jeg skal minnes far underveis. Han som i sin ungdom syklet alene hjemmefra på Fjellhamar, over Hardangervidda, og det på sykkel uten gir :) Jeg tenker far vil være fornøyd med at jeg gjennomfører Birken. Han viste alltid interesse når jeg skulle delta på slike arrangementer og uttrykte at han var stolt av meg. Tro om noen vil være stolt av meg nå?

Hadde egentlig tenkt å slutte med jogging...

Før årets Birkebeinerløp tenkte jeg alvorlig på å slutte med jogging. Jeg trives bedre med sykkel og langrenn. Joggingen gir mest glede etter fullført tur. Da tida ble så dårlig som den ble på Birkebeinerløpet lørdag, bestemte jeg meg for at jeg måtte stille til start også neste år. Kan ikke la 2:22 stå igjen som siste tid på Birkebeinerløpet!

Søndag tikket inn en sms fra søster: Om vi skulle droppe den planlagte sykkelturen i England/Skottland neste år og heller nok en gang gå for Edinburgh Marathon? Søster snakket om et hårete mål. Og klart, en maraton er langt mer "hårete" enn en tre-firedagers sykkeltur! Nå er vi altså påmeldt neste års maraton i Edinburgh.

Søster og jeg deltok på Edinburgh Marathon i 2015. Jeg kan se av Garmin Connect at jeg jogget mye fra nyttår og frem til midten av mai (maratonen var siste helgen i mai). Jeg vet mao. hva som må til for å få en ok opplevelse av de 42 kilometerne. Akkurat nå ser jeg frem til utfordringen. Usikker på hva jeg tenker rett etter nyttår.