søndag 26. august 2018

Birkebeinerrittet - moralen er...

Jeg kan i dag fornøyd se på min 7. frokosttallerken som bevis på at jeg har gjennomført Birkebeinertrippelen syv gang.

I går gjennomførte jeg mitt 9. ritt (syv ganger Birkebeinerrittet og to ganger FredagsBirken). Neste år venter en gourmet-/dekketallerken med inngravert 10 ganger deltatt. Jeg får da også enda en frokosttallerken, gitt at jeg gjennomfører Birkebeinertrippelen. Akkurat i dag er jeg veldig innstilt på det.

Jeg hadde i går altså sett for meg en tid mellom 5,5 og 6 timer. Komme tilbake til hva tida faktisk ble.

Om gårdsdagens vær: Var vel en 12-15 grader, litt sol, litt vind, noen skyer. Et par ganger underveis minimalt med yr. Påkledningen ble kort bukse og oventil en tynn jakke utenpå sykkelgenseren. Det var for meg en perfekt påkledning.

Jeg var ikke veldig optimistisk på egen form ved start. Jeg hadde lest noe i sommer om at det ikke var noe poeng å spare for mye på kreftene i starten, så jeg tråkket ivrig i vei fra start.

På styret hadde jeg festet en laminert utgave av mellomtidene fra 2016 - året hvor min bestetid stammer fra. Stor ble da min glede ved ankomst Skramstad (13 km). Jeg lå bare pitte-små sekunder etter 2016. Tråkket iherdig videre på etter å ha fått i meg et par pappkrus med energidrikk.

Ved Bringbu (26,6 km) lå jeg stadig likt med 2016 - 1:45:02 mot 1:45:04. Ved Kvarstad (44,3 km) så jeg at jeg faktisk lå et par minutter foran 2016! Men så er det strekket mot Storåsen på neste to mil. Vi snakker en del oppoverbakker. Min kramper meldte seg omlag halvveis i rittet. Først kramper i høyre lår. Senere også i venstre lår og legg. Krampene gjorde det vanskelig å ta i, særlig i oppoverbakkene. Det ble til at jeg gikk i noen kneiker (bla. i Rosinbakken).

Til krampene: Jeg hadde drukket godt på forhånd og drakk godt (og spiste noen lefser og litt banan) underveis. Jeg hadde også spist potetgull kvelden før. Nå tenker jeg for alvor forsøke med magnesium. Har gjort halvhjertede forsøk tidligere.

Det var i starten av en oppoverbakke mot Storåsen kjedet hoppet av. Jeg hadde heldigvis klikket meg ut av pedalene, da jeg antok at jeg måtte gå litt pga. krampene. Det var en enkel sak for meg å få på kjedet igjen. Jeg bare snudde sykkelen på hodet og trædde på kjedet.

Ved passering Storåsen så jeg at jeg lå drøye to minutter etter 2016-tiden. Jeg forsøkte være tøff i nedfartene - og syntes også jeg var det - men hadde stadig noen foran meg som sinket meg. Og jeg er dessverre ikke så tøff alltid at jeg tør syke forbi på de humpete, grusete veiene.

Vel i mål (knappe 86 km) smilte jeg bredt :) Tida var over all forventning: 4:55:57. Det er 3:38 etter 2016.

Så da blir vel moralen: Om jeg sykler 58 eller 18 mil i måneden før rittet, har lite å si?

fredag 24. august 2018

Birkebeinerrittet - i morgen!

Ja da, i morgen er det Birkebeinerrittet. Ser at det faktisk er 9. gang jeg deltar der - hvorav de to første på fredagen.

Noe fastslår jeg i år: Sykkelen ser klar ut :) Verre med meg. Men som tidligere nevnt så tar jeg rittet i morgen som en tur hvor jeg skal minnes far underveis.

Jeg liker jo å sammenligne tall. Her er tallene for hvor mye jeg har syklet fra 1. juli i år og til nå: 185,43 km.

Så ser jeg på tallene fra 2016, forrige gang jeg syklet Birkebeinerrittet, fra 1. juli og frem til rittet: 584,29 km.

En smule mer sykling den sommeren. Syklet da på 4:52:19 (pers). I morgen tipper jeg en tid mellom 5,5 og 6 timer.

I mål - gitt jeg kommer meg i mål - venter nok en frokosttallerken (nr. 7 for min del) som bevis på å ha fullført "trippærn".

Jeg skal forsøke kose meg på turen i morgen og nyte at noen tar bølgen for akkurat meg :)

lørdag 21. juli 2018

En sommer uten feriefølelse

Som lærer kam vi si jeg er heldig: Jeg har avspasering + ferie når elevene har ferie. Det er vel min fagforening som har forhandlet seg frem til arbeidsuker på 43 timer. Slik har vi lærere da en del timer som må avspaseres. Dette gjør vi altså i elevenes ferier.

Sommeren pleier være en deilig tid. Og med den sommeren Østlandet viser i år, skulle vi tro alt lå til rette for en helt fantastisk sommer.

For meg har dog denne sommeren blitt av det triste slaget: Min far, den aller beste, døde, knappe 88 år gammel. Jeg hadde håpet å ha han i minst 20 år til (hans mor ble 106).

Far var min helt, den som alltid var der for meg og med et positivt syn på livet.

Far var den jeg spurte om alle praktiske gjøremål; jeg ble gjerne hans håndlanger ved oppheng av bilder eller annet snekkerarbeid.

Far var den jeg hadde en "stilletiende overenskomst" med. Vi trengte ikke si så veldig mange ord når vi var sammen; bare trivdes i hverandres selskap.

Jeg minnes far med sine kvikke og morsomme kommentarer. Og hans visdomsord. Slik som: "Ingenting er så permanent som det midlertidige" (med trykk på "per" i permanent) og "Det er ingen altertavle" (om jeg ble for pirkete med noe praktisk).

Jeg minnes far sittende i en stol med beina i kors. Briller på nesen, cigar i den ene hånden og kryssord i fanget. Som selvfølgelig ble løst med kulepenn.

Jeg har fått meg to sykkelturer i Marka i sommer. Den siste hadde jeg rett etter fars død. Det ble en tur til minne om ham: En stopp på Kikut hvor Solo, fars favorittbrus, ble drukket.

Om en måned er det Birkebeinerrittet. Med så lite sykling det har blitt på meg i sommer, tar jeg Birkebeinerrittet i år kun som en tur. En tur hvor jeg skal minnes far underveis. Han som i sin ungdom syklet alene hjemmefra på Fjellhamar, over Hardangervidda, og det på sykkel uten gir :) Jeg tenker far vil være fornøyd med at jeg gjennomfører Birken. Han viste alltid interesse når jeg skulle delta på slike arrangementer og uttrykte at han var stolt av meg. Tro om noen vil være stolt av meg nå?

mandag 11. juni 2018

Hadde egentlig tenkt å slutte med jogging...

Før årets Birkebeinerløp tenkte jeg alvorlig på å slutte med jogging. Jeg trives bedre med sykkel og langrenn. Joggingen gir mest glede etter fullført tur. Da tida ble så dårlig som den ble på Birkebeinerløpet lørdag, bestemte jeg meg for at jeg måtte stille til start også neste år. Kan ikke la 2:22 stå igjen som siste tid på Birkebeinerløpet!

Søndag tikket inn en sms fra søster: Om vi skulle droppe den planlagte sykkelturen i England/Skottland neste år og heller nok en gang gå for Edinburgh Marathon? Søster snakket om et hårete mål. Og klart, en maraton er langt mer "hårete" enn en tre-firedagers sykkeltur! Nå er vi altså påmeldt neste års maraton i Edinburgh.

Søster og jeg deltok på Edinburgh Marathon i 2015. Jeg kan se av Garmin Connect at jeg jogget mye fra nyttår og frem til midten av mai (maratonen var siste helgen i mai). Jeg vet mao. hva som må til for å få en ok opplevelse av de 42 kilometerne. Akkurat nå ser jeg frem til utfordringen. Usikker på hva jeg tenker rett etter nyttår.

lørdag 9. juni 2018

Birkebeinerløpet 2018 - med innlagte kramper

La meg først nevne en del positivt med dagen i dag: Nydelig sol, masse hyggelige mennesker (både blant de frivillige og blant løperne) og et velorganisert arrangement fra A til Å (parkering - buss til start - bagasjeoppbevaring - toaletter - startpuljer - drikkeposter - mål).

Jeg sitter igjen med en god følelse etter dagens løp, til tross for det negative som kommer her:

Det var en meget varm dag, nærmere 30 grader. Jeg hadde ikke jogget på to uker, og i går kveld var jeg på sommerfest med jobben. Var meget trøtt da jeg stod opp rundt 6:30 i dag og alene kjørte de rundt 20 milene til Lillehammer. En oppvarming ved stadionet fortalte meg at mine ben var tunge. Forstod lenge før det at tidsmålet på 2:12 ikke var realistisk - joggeturen Sognsvann - Bjørnholt t/r for to uker siden hadde fortalt meg det. Jeg håpet dog at tiden fra 2016 kunne slås (den lød på 2:21:47).

Jeg kan røpe at det klarte jeg ikke. Mulig det hadde gått, hadde det ikke vært for at jeg mot slutten begynte snuble litt i steiner og røtter. Da det var 2,5 km igjen, snublet jeg atter. Resultatet ble sterke kramper i begge leggene der og da. Jeg datt ned på bakken, krokbøyd og oiet meg. Har aldri opplevd så kraftige kramper.

To karer som var rett i nærheten tok straks affære: De bøyde mine knær forsiktig ut og la press på fotbladene mine. Det kjentes godt. Jeg ba dem etter en stund om å slippe opp; trodde krampene var over. Det var de ikke. Karene presset en stund til, før de til slutt slapp og jeg klarte karre meg opp og jogge rolig til mål.

Mens jeg lå der på bakken og fikk hjelp av de hyggelige herrer, kom ei dame joggende forbi og ga meg en sportsgel for krampene. Snakk om hyggelige folk! Jeg fikk litt dårlig samvittighet for gutta som kom til å få en dårligere tid enn nødvendig pga. meg. Dette ga jeg uttrykk for, men ble trøstet med at de hadde så dårlig tid allikevel, så litt dårligere gjorde ingen ting :)

Jeg kom i mål på 2:22:32. Jeg velger å tro at jeg hadde klart tiden 2:19:59, hadde det ikke vært for krampe-episoden og vonde legger inn til mål derifra.

Om kramper så har jeg denne teorien at de henger sammen med drikke-  og saltinntak. Lite drikke og mangel på salt kan trigge kramper, tror jeg. Jeg hadde da drukket mye både før og under løpet i dag, men trolig ikke nok. Og mitt faste rituale med ostepop kvelden før glemte jeg pga. sommerfesten, Ettersom det var veldig varmt i dag, skulle jeg nok i det minste hatt med meg et par gel som jeg puttet i meg underveis.

------

Jeg tror jeg må delta på Birkebeinerløpet også neste år. Må se til å klare en bedre tid enn 2:22!