lørdag 15. juni 2019

Birkebeinerløpet 2019

Det var nesten en måned siden forrige joggetur og tre uker siden det ikke ble noen maraton pga. elendig rygg. Stilte allikevel i dag til start på Birkebeinerløpet. Handler om å få i land årets trippel. Nå er det bare syklinga i august som gjenstår (kom meg så vidt igjennom ski-Birken i mars).

Målet foran dagens løp var å fullføre. Tiden så jeg for meg rundt 2:40 og håpet på rundt 2:30. Det endte med 2:41:26. Min dårligste Birkebeinerløpet-tid ever.

Det var en heit dag i Lillehammer og omegn. Sola steikte. Bakken var meget gjørmete mange steder i skogen - noe vel bildet til venstre, tatt etter målgang, viser. Jeg fikk mine tradisjonelle kramper mot slutten (men ikke like ille som i fjor da jeg bare måtte legge meg ned).

Hørte på radioen på vei hjem at 80 av 8000 deltakere måtte ha medisinsk tilsyn, mange av dem unge pga. dehydrering. Selv formante jeg en ung løper ved start om at hun måtte drikke i vei på drikkepostene. Jeg har sett hva dehydrering kan gjøre med folk. Intet vakkert syn der de svimer rundt i ørska på vaklende ben.

Jeg hadde egentlig tenkt å droppe trippelen neste år, men synes det er for dumt å gi seg etter dagens dårlige tiden (fikk også en elendig tid på ski). Så da blir det vel til at jeg melder meg på igjen.

Jeg har nå gjennomført Birkebeinerrennet åtte ganger, Birkebeinerløpet ni ganger, og bare jeg har syklet Birkebeinerrittet i august, har jeg gjennomført det ti ganger. Dette året er åttende gang jeg gjennomfører Birkebeinertrippelen.

torsdag 30. mai 2019

Turist

Det ble som jeg fryktet: Ryggen satte en effektiv stopper for min deltakelse i Edinburgh Marathon sist søndag. Med smerter da jeg gikk, satt eller lå, konkluderte jeg med at å håpe 42 km jogging ville løse opp ryggen, var en for stor sjans å ta. Det er liksom greit å starte en maraton med en kropp som kjennes grei.

Mens søster kjempet seg gjennom regn og sterk vind - de siste 14 km i 9-10 m/s motvinden, var jeg turist i Edinburgh sammen med min sønn. Bildet er tatt fra Edinburgh castle.

Jeg sa før løpet at dette skulle være mitt siste maraton - det kreves så innmari mye løping i forkant av et slikt løp. Nå må jeg i tenkeboksen ettersom jeg ikke løp i Edinburgh: Ett maraton til? Drømmen er New York Marathon, men det krever en del penger. Får se om jeg vinner i Lotto først. Må bare starte tippe.

tirsdag 21. mai 2019

Reddet av gongongen?

Førstkommende søndag er det Edinburgh Marathon, og jeg skal stå på startstreken sammen med min søster. Det har i hvert fall vært meningen frem til nå. Det kan hende at jeg blir "reddet av gongongen", og godt er det når jeg ser hvor lite jeg har fått løpt i år. Får jeg til å løpe min 6 km-runde i kveld, ender jeg på totalt 22 mil dette året før maraton. I 2015, da jeg sist løp en maraton, hadde jeg 54,5 mil i beina.

Nå i mai har jeg tre halvlange turer. En på 22, en på 23 og en på 30 km. Sistnevnte gikk greit, men veldig sakte. Tror dog jeg hadde klaret å karre meg til mål om det var en maraton.

Men nå kommer det virkelige problemet: I en drøy uke har ryggen sviktet meg helt. Trolig er det min kjente svakhet spondylolistese. Jeg skrev om denne i 2012. Så kan jeg da tro at jeg nå er "reddet av gongongen". Med en rygg som truer med å kollapse hele tiden, ser jeg ikke lyst på å skulle jogge 42 km. Samtidig er det faktisk enklere å jogge enn å sitte. På lørdagens 23 km lange tur truet ryggen stadig med å knekke, men den gjorde det ikke helt. Det er mye verre å sitte. Går ikke lange stunden da før ryggen kjennes meget vond.

I dag skal jeg forsøke alternativ behandling hos en naprapat (har aldri testet en slik en, men en kollega anbefalte meg å prøve). Så får vi se om han kan gjøre underverk for min rygg.

Jeg reiser uansett til Edinburgh til helgen sammen med min søster. Vi har fått oss noen flotte team-trøyer; synd om vi da ikke får fullført maratonen med dem på overkroppen.

tirsdag 23. april 2019

Maraton; ærru helt sprø?

Det var søster som i fjor sommer lokket meg til å melde meg på Edinburgh Marathon. Den gang var det jo så innmari lenge til mai 2019 - det er det ikke nå!

Jeg har jogget/trent minimalt så langt i 2019. Jeg har "hele" ni joggeturer så langt i år med totalt 127,51 km.

I kveld jogget nesten 24 km. De første fem km gikk rasende lett. Etter det ble det tyngre - og etter hvert også tyngre enn tyngst. Beina ble tunge som tømmerstokker.

Hvordan kan jeg være klar for maraton søndag 26. mai i Edinburgh? 42 km fortoner seg forferdelig langt på en dag som denne. Men trekke meg? Skal jo jogge maraton med søster; kan ikke trekke meg! Tro om hun tenker det samme?!

lørdag 16. mars 2019

Oppsummering Birkebeinerrennet 2019

Humøret var upåklagelig ved start (jamfør bildet) - dalte dog raskt selv om sola tittet relativt fort frem fra det som for meg så ut som en skyfri himmel.

Jeg skrev i dag tidlig om manglende trening. Konklusjon: Ikke legg ut på Birkebeinerrennet uten det som i det miste kjennes ut som ok treningsgrunnlag. Rennet i dag ble et slit fra ende til annen. Hadde liksom ingen krefter. Hjalp da ikke at føret var noe trått og at gliden var så der. Ei heller at kroppens vondter meldte seg, og da spesielt skulderpartiet.

Hadde mange dystre tanker underveis, men å bryte var ingen av dem. Er sta som et esel på dette punkt. Men å stille opp neste år uten tilstrekkelig trening, det gjør jeg ikke.

Og dagens tid: Elendige 6:02:51. Den nest elendigste tiden jeg har hatt ever og over timen dårligere enn bestetiden fra 2015 (som lød på 05:01:23).