Sommeren pleier være en deilig tid. Og med den sommeren Østlandet viser i år, skulle vi tro alt lå til rette for en helt fantastisk sommer.
For meg har dog denne sommeren blitt av det triste slaget: Min far, den aller beste, døde, knappe 88 år gammel. Jeg hadde håpet å ha han i minst 20 år til (hans mor ble 106).
Far var min helt, den som alltid var der for meg og med et positivt syn på livet.
Far var den jeg spurte om alle praktiske gjøremål; jeg ble gjerne hans håndlanger ved oppheng av bilder eller annet snekkerarbeid.
Far var den jeg hadde en "stilletiende overenskomst" med. Vi trengte ikke si så veldig mange ord når vi var sammen; bare trivdes i hverandres selskap.
Jeg minnes far med sine kvikke og morsomme kommentarer. Og hans visdomsord. Slik som: "Ingenting er så permanent som det midlertidige" (med trykk på "per" i permanent) og "Det er ingen altertavle" (om jeg ble for pirkete med noe praktisk).
Jeg minnes far sittende i en stol med beina i kors. Briller på nesen, cigar i den ene hånden og kryssord i fanget. Som selvfølgelig ble løst med kulepenn.
Jeg har fått meg to sykkelturer i Marka i sommer. Den siste hadde jeg rett etter fars død. Det ble en tur til minne om ham: En stopp på Kikut hvor Solo, fars favorittbrus, ble drukket.
Om en måned er det Birkebeinerrittet. Med så lite sykling det har blitt på meg i sommer, tar jeg Birkebeinerrittet i år kun som en tur. En tur hvor jeg skal minnes far underveis. Han som i sin ungdom syklet alene hjemmefra på Fjellhamar, over Hardangervidda, og det på sykkel uten gir :) Jeg tenker far vil være fornøyd med at jeg gjennomfører Birken. Han viste alltid interesse når jeg skulle delta på slike arrangementer og uttrykte at han var stolt av meg. Tro om noen vil være stolt av meg nå?
