Lochs and Glens gjennomført - og nytt mål i sikte

Søster og jeg hadde en flott sykkeltur i Skottland denne uka vi straks legger bak oss. Fire sykkeletapper av det relativt korte slaget (den lengste var 62 km og den korteste kun 42). Været var det vi med rette kan kalle skiftende, spesielt første sykkeldag. Vi tok av og på regntøyet fire ganger. Det var flott å sykle i Skottland. Vakkert landskap, litt opp og ned og bortover og veldig hyggelige de folka vi snakket med underveis.

Vi er allerede i tenkeboksen for en ny tur neste år. Lurer på å gå for den samme vi syklet i 2018: C2C - den klassiske ruten. Som vi pleier, blir det Saddle Skedaddle som også da skal få arrangere turen for oss. Vi opplever at det selskapet er på pluss-siden når det kommer til service og vennlighet.

Neste treningsmål er Birkebeinerløpet 15. juni. Jeg som omtrent ikke har jogget de siste 4-5 årene. På grunn av min hektiske hverdag med lang vei til og fra jobb, ser jeg at det er å tro på julenissen at jeg skal få trent i uken. Det er helgene jeg må legge inn støtet. Jeg fikk meg to joggeturer denne helgen (10 km og 8 km). Sakte gikk det, men tenker mer på distanse enn fart nå. Jeg skal forsøke øke distansen sakte, men sikkert, frem mot 15. juni. 

C2C - den klassiske ruten

Sist helg syklet jeg C2C - den klassiske ruten - sammen med min søster. C2C står da for "kyst til kyst", og vi snakker Nord-England fra vest til øst på tre dager.

I fjor syklet vi også C2C, men da langs Hadrians mur og en måned senere. Det fikk vi i år merke på været. Vi har jo hatt en herlig vinter her i Norge, og også England har fått besøk av snøen.

Vi syklet første dag fra Whitehaven til Penrith, 88 km. Denne dagen så vi sol, men fikk også en del regn underveis. Noe stigning også: 1444 m. Kroppen merket etter hvert at det var årets første sykkeltur. God og sliten etter denne dagen.

Dag to ga oss også nok av stigning; 1774 m og en distanse på 74 km, fra Penrith til Parkhead. Vi skulle over fire topper. Bakkene i England er lange og seige :) Denne dagen møtte vi på snø i høyden, men da kun langs veien. 
Ved ankomst overnattingsstedet klokka 19 på kvelden, begynte det å snø. Og snødde gjorde det vel meste av natta der oppe i "fjellheimen" hvor overnattingsstedet Parkhead Station ligger. 

Våknet til ulende vind og snøvær siste dag. Denne dagen skulle liksom være den enkleste: slakt nedover de første mila, så bortover og kun 61 km totalt, til Tynemouth. Vel, for oss ble det den tøffeste dagen: 23 km i sterk motvind (slik vi også hadde hatt de to første dagene) med snø fykende rett i øynene og nok av snø på bakken som vi skulle sykle gjennom. Hybridsykler er da ikke det beste...

Heldigvis er jo vi norskinger vel vant med vinter og vet å kle oss. Kroppene holdt seg nogenlunde varme, men fingre og tær var det verre med. Søster hadde valgt varianten med ullvotter innerst og vindvotter utenpå. Det fungerte ok. Jeg hadde såkalt vanntette vintersykkelhansker. De ble både klamme og våte, og fingrene mine miste førlighet etter hvert. Hjalp ikke da at snøværet etter 23 km gikk over til regn og bare veier. Redningen for frosne kropper ble en fish and chips-sjappe som for noen minutter ga oss tak over hodet og en varm kopp kaffe :)

Snøværet siste dag gjør at det er denne dagen vi nok kommer til å huske aller best i lang tid :)

Årets sykkeltur kjøpte vi gjennom Saddle Skedaddle da fjorårets CycleActive ikke klarte lage en tur kun for to. Begge selskapene har gitt godt inntrykk, men vi setter en knapp på årets Saddle Skedaddle, da de virkelig var på tilbudssiden hele tiden og fulgte oss godt opp hele veien, både før, under og etter turen.

Nå drømmer søster og jeg om neste tur i England og da turen som kalles Coast and Castles, en fire dagers sykkeltur fra Newcastle til Edinburgh.