Reddet av gongongen?

Førstkommende søndag er det Edinburgh Marathon, og jeg skal stå på startstreken sammen med min søster. Det har i hvert fall vært meningen frem til nå. Det kan hende at jeg blir "reddet av gongongen", og godt er det når jeg ser hvor lite jeg har fått løpt i år. Får jeg til å løpe min 6 km-runde i kveld, ender jeg på totalt 22 mil dette året før maraton. I 2015, da jeg sist løp en maraton, hadde jeg 54,5 mil i beina.

Nå i mai har jeg tre halvlange turer. En på 22, en på 23 og en på 30 km. Sistnevnte gikk greit, men veldig sakte. Tror dog jeg hadde klaret å karre meg til mål om det var en maraton.

Men nå kommer det virkelige problemet: I en drøy uke har ryggen sviktet meg helt. Trolig er det min kjente svakhet spondylolistese. Jeg skrev om denne i 2012. Så kan jeg da tro at jeg nå er "reddet av gongongen". Med en rygg som truer med å kollapse hele tiden, ser jeg ikke lyst på å skulle jogge 42 km. Samtidig er det faktisk enklere å jogge enn å sitte. På lørdagens 23 km lange tur truet ryggen stadig med å knekke, men den gjorde det ikke helt. Det er mye verre å sitte. Går ikke lange stunden da før ryggen kjennes meget vond.

I dag skal jeg forsøke alternativ behandling hos en naprapat (har aldri testet en slik en, men en kollega anbefalte meg å prøve). Så får vi se om han kan gjøre underverk for min rygg.

Jeg reiser uansett til Edinburgh til helgen sammen med min søster. Vi har fått oss noen flotte team-trøyer; synd om vi da ikke får fullført maratonen med dem på overkroppen.