Jeg sa ALDRI MER Holmenkollmarsjen så lenge traséen fortsetter slik den var nå på lørdag. Og i dag, tirsdag, kommer tankene snikende om at jo, jeg vil stille neste år også. Hva er det?! Noe med at løypa var hard og nesten umenneskelig for meg og mine korte ben? Det trigger nå i etterkant. Noe med at første gang jeg prøvde å få lyd i en tuba, kom det ikke en lyd ut. Da bare måtte jeg se å lære meg det instrumentet.Så hva er dagens moral? Høre på lengre halvdel som til stadighet oppfordrer meg til ikke å være så kategorisk...
I skrivende stund vurderer jeg endog å gi helt etter; bare rett og slett begynne med å kalle rennet Holmekollen Skimaraton (ja, skimaraton med stor s; liker det egentlig ikke, men det er lov så lenge vi snakker om private navn; ikke offentlige).
